Diskursteori – Et deliberativt demokrati

Så forsetter vi med Habermas…

Habermas diskursteori – deliberativt demokrati

Habermas teori tar utgangspunkt i at alle mennesker som kan kommunisere med andre mennesker språklig er medlemmer av et universelt felleskap, og streber etter dette felleskapets utvidelse, motivert av det frie konsensus og åpenheten av selve kommunikasjon. Et slikt konsensus har utgangspunkt i hverdagslig språklig praksis og er hverken tvunget på oss eller en tilfeldighet, det er faktisk det vi prater oss inn på. Vi er da rasjonelle mennesker utfra vår interaksjon med andre mennesker og dermed kan rasjonalitet kun oppstå i det intersubjektive (Davey, 1998, s 75-78). Slike kommunikative handlinger har en “thelos”, en gjensidig forståelse.

Dermed kan vi se på at det finnes tre diskursive former å være i det intersubjektive på: Det pragmatiske, det etiske (Kants Sittlichkeitt) og det moralske (Moralitet). Disse begrunnes på forskjellige måter: Det pragmatiske er av en språklig karakter. Det etiske er en diskurs om det gode, det etisk eksistensielle og “det gode liv”. Det moralske er en diskurs om det rette, det riktige, kanskje t.o.m. en plikt av etisk slag med universaliserende kraft.

Universaliseringsprinsippet

Så Habermas gjengir Kants kategoriske imperative på diskursiv vis for å fjerne det fra dets erkjennelsesteoretiske forankrete utgangspunkt:

(U) A norm is valid when the foreseeable consequences and side effects of its general observance for the interests  and value-orientations of each individual could be jointly accepted by all concerned without coercion. [sic]

Og det er her reformulering at Kants prinsipp om universalisering og transcendes får en annen betonning som kan da brukes i et filosofisk landskap som er preget av den lingvistiske vendingen (Mason, 1998, ff. 201-5). Altså at en norm kan virkeliggjøres på en universell plan og samtidig kan alle språklige handlinger potensiell sett få til en transcendens i meningen forbi dets utgangspunkt ved å inngå i et intersubjektiv språkelig felleskap som har denne muligheten som innebygget egenskap. Subjektet relasjonerer seg med objektet gjennom det intersubjektive, altså gjennom språket og dette innebærer sosial samvær. Sannhet om et objekt kan ikke snakkes om annet en i et metafysisik forstand og er da utenfor hva normene for et diskurs kan, som et postmetafysisk politisk teori, tillate (Habermas, 1998, ff. 3-46; Davey, 1998, s. 79).

Kraften i det bedre argument

Sannhetsanalysen i denne teorien danner grunnlaget for en kognitivistisk begrunnelse for diskursetikken. Riktignok går ikke analysen på en ontologisk tilnærming om hva som er sant eller ikke, noe Habermas mener er et verdiladet begrep som går hinsides det som det diskursive tar seg av, og i sin posisjon som svak kognitivist ikke kan godkjenne, men heller sier noe om det sannhetsanaloge i diskursen, og åpner i stedet for en gyldighetsanalyse. Dette er viktig for å forstå dynamikken i selvet diskursen, og hvordan selv diskursens indre regler kan forandres: argumentativt; i en intersubjektiv diskurs, der samfunnet er dannet utfra dialogen mellom to mennesker, som igjen fører til et nettverk av kommunikative handlinger hvor også flere mennesker kommer med innslag, og til slutt samfunnets institusjoner som drives av denne allmenndannete samfunnsdiskursen.  I tillegg til å gi teorien en universalistisk karakter, åpner dette for en forklaring av retningen diskursen tar i samfunnet og hvordan denne retningen, oppfattet som en sammensmelting av forskjellige fortåelses horisonter, blir påvirket: Kraften i det bedre argumentet (Habermas, 1998, s. 259).

Så om vi dermed ser på diskurset om det moralske, kan vi prate om den som universell og gjeldende for alle i et språklig felleskap. Samtidig er den blitt dannet gjennom en intersubjektiv prosess fordi dette berører, og dermed inkluderer, alle parter i et språklig samfunn. Denne rasjonelle konsensus innebærer en horisontsammensmelting som har en epistemisk status i form av en felles begrunnelse. Dette understreker muligheten for frihet i samfunnet som en egenskap ved selve kommunikasjonen mellom individer i samfunnet (Habermas, 1998, s. 35). Det er denne egenskapen som driver hele prosjektet til Habermas. Et utviklingspotensial som er tilgjengelig for menneske ene og alene i kraft av dets språkevne, men som vi bare ved å bruke språket stadig strebber etter og nærmer oss: Et deliberativt demokrati som baserer på (U).

Men møter ikke Habermas teori stadig på inkluderingsproblemet: Hva med de som, av en eller en annen grunn, ikke kan delta i diskurset?

Løsningen ligger jo i selvet problemstillingen: politikk er samfunnslimet og dermed  er det noe som finner sted overalt der språklig kommunikasjon finner setd. At spørsmålet tas opp på et deliberativt, et politisk-diskursivt, nivå påviser heller enn avviser Habermas poeng om kraften i det bedre argumentet: Det er en del av den innebygde dynamikken i språket at det beste argumentet vil vinne frem i en diskurs. Det er kun slik det kan ha seg at institusjoner finnes i dag og deres legitimitet har blitt oppnådd diskursivt, men det er ikke gitt for alltid. Spørsmålet om institusjonens legitimitet kan alltid tas opp, men det er kun i kraft av hvorvidt argumentet(-ne) er sannhetsanalog(e) at den vil komme til overflaten i diskursen og til slutt forandre dens retning merkbart, eller forbli som kun et bidrag i diskurset som ikke klarer å begrunne seg selv intersubjektivt. Individets identitetsdannelse, pa samme måte som institusjonenes gyldighetslegitimering finner sted som en sosialiseringsprosess som kun kan oppnås innenfor rammen av intersubjektiv samhandling.

Enighetsoppnåelse er dermed å sees som en prosess betinget av det diskursivet, men samtidig kan den forstås son en horisontsammensmelting, som nevnt før. Slikt at et deliberativ demokrati vil være det eneste logiske veien et samfunn vil ta i dets overgang fra et tradisjonell til et moderne samfunn.

Så regner jeg med at noen vil se på de “harde fakta” bak det jeg skriver i denne omgang:

• Davey, N. 1998, “Habermas, Jürgen”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London. s. 75-78.

• Habermas, J. 1998, The Inclusion of the Other. Studies in Political Theory, Polity Press, Cambridge.

• Mason, R. 1998, “Wittgenstein, Ludvig Josef Johann”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London.

Davey, N. 1998, “Habermas, Jürgen”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London. s. 75-78.