Copenhagen

Let yourself get inspired... Copenhagen

I have the feeling that the real issues are not even going to be discussed about in the summit.

  • 1 . Honestly, what does this meeting hold for you and me? If every single country that did not ratify Kyoto would have done so AND actually would have complied with the protocol, do you know what the result would have been in a 100 year perspective? A 1.9% reduction in our CO2 emissions…

Now if that is not problematic for you, well it really is time for you to wake up! Politicians are playing with the public opinion (that’s us, again.) We need mitigation strategies of CO2 in the degree of 40-80% to reach the “controlled” level of a 2 degrees increase (see point 4.) You think that politicians can actually get there without including you and me? Go figure why they call it democracy when they sit there and never listen to real proposal by the citizens or scientists. I really do not care which party we talk about, they all know they cannot do much in the political framework we have.

And this is only related to mitigation measures.. Do not even get me started how things are when it comes to adaptation.

  • 2. We know that sustainable development is crap. Let’s just put the record straight once and for all! It’s just stupid to have endless growth as a premise in a world bounded by limited resources. And no, bringing stuff from the moon or mars is not an option. Neither is living in the seabed.

So what do we do? Well, we continue with life as if this is not happening. We just put our trust in technology and hope the problem will solve itself. This time is not going to happen, simply because there is no tech-fix for climate/global change. Fuck what you heard! We have a real problem, and we need real solutions and I have the feeling that the suits in Copenhagen, although a beautiful city, are not going to get inspired enough by it to actually make a useful and serious agreement.

  • 3. Good intentions are not enough. We have heard it all before in the lips of GHB, KA and others. Real and effective action translates into unpopular, but logical decisions. And unpopular decisions abroad (or at home for that matter) will not get you votes at home. But knowledge and scientifically proven facts will open the way for cooperation, if we prepare the platform and include all citizens.

When I talk to people about the ineffectiveness of our democratic system, people label me quickly as an authoritarian. I want democracy, no less but more of it! Not this farce in which politicians are lying and playing a game in front of our faces: There will be NO solutions without infrastructural changes in our global societies. And I am not talking just about a reduction of consume, but a change of attitude towards economical growth, resource distribution and most of all, the way we organize society. We need more local production, decision making, an inclusive on-the-ground platform of global change to actually make our efforts effective.

And this means less power in oval offices, parliaments, conference halls and their processed bullshit agreements. They always end up as politcal jokes stealing our precious time.

  • 4. Inform yourself! Don’t take my word for it. Go read and find for yourself.

Read the scientific papers from the UN Climate Change panel. Even the worse case scenario models are way too conservative compared to the empirical data we are finding WORLDWIDE. Even “pessimists” models, such as James Lovelock’s,  are not even close to explaining the findings in our empirical data, the on-the-ground experience, we are measuring worldwide. Scientific models that can explain our measured empirical data are NOT part of the UN report. They were seen as too extreme in 2007.

Come on: Google it. Go read it in you local library or newspaper!

So now you got it, right? Our measurement, i.e. of ice melting in the poles and icebergs, are showing that our models suck. And when I say they suck I mean that reality of our measurements are showing us that our Planet is in worse shape than we thought/calculated! The ice melting this year has reached rates that we have not expected/calculated to see before 15-50 years in the future (the number of years varies on depending what model you choose.) Honestly, this does not come as a surprise: Greenpeace showed already in 2002 that we had a problem with ice melting. Empirical facts cannot be discussed, but in politics true can be false and ice can be water. Politics in our democratic system nowadays is really the art of bullshitting the more, while getting caught with a lie the less.

So please… We are not getting bailed from this one. Neither your congress representatives, ministers, priests, imams nor you teacher are going to solve this problem this time. It will take a global, linked, organized and long cooperative effort to get this off and find real solutions.

I am so happy that cooperation is what humans can do best. Or else I would, honestly, believe we are doomed!

But we are not. 🙂

Let’s continue the work of green enlightenment we have been doing the last 40 years and make all of our peers realize that we are, indeed, linked with and part of nature. Not only sentient beings trying to abstract ourselves from it.

PS: It might be more than 40 years we have been doing this, really. I have the feeling that evolution has been guiding us towards a path of freedom and cooperation within our ecosystem all the way… But it might just be me.

Advertisements

Med dette begynner jeg publisering av tidligere oppgaver, refleksjoner og tanker jeg har enten skrevet eller begynt å skrive. Jeg vil avslutte mange av de.

Første plassen gis til Axel Honneth av to grunner:

  1. Fordi jeg kan.
  2. A.H. har et av de bedre analysene av intersubjektive relasjoner . Altså som gir mest mening, etter min mening…

Må vel bemerke at dette er min tolkning av boken. Det er lov å lese den og danne seg en egen mening.

Anerkjennelseskampen – Et kritisk rammeverk

Honneths teori om anerkjennelskampen  hevder at samfunnet har en konfliktfylt natur og det er dette som gjør at anerkjennelseskampen overhodet er mulig (Honneth 1995, s. 147-8). Det er to sider ved denne teorien: en empirisk orientert filosofisk side som har psykologiske og sosiologiske funn som bakgrunnsteppe. Den andre siden går på en normativ grunnlagt sosiologi som også kan sees som en kritikk av sosiologifaget på grunn av dets mangel av en samfunnsetikk, altså dets mangel på fokus av normative spørsmål i samfunnsanalysen. Denne kritikken kan forøvrig sies å gjelde for andre samfunnsvitenskapelige fag også.

Anerkjennelseskampen som sosialfilosofi er opptatt av å stille samfunndiagnoser som skal avdekke patologier, noe den uten tvil arver fra Hegel (Honneth, 1995, s. 5; s. 67). I tillegg til dette fremmer teorien et krav om å gi en terapi, en slags medisin til disse sykdomstrekkene. For å vise til denne prosessen brukes det en metode fra en annen filosof i Frankfurtsskolen som også er inspirert av Hegel, nemlig Theodor W. Adornos «negative dialektikk». En dialektikk som avviser muligheten for fullstendig forsoning i samfunnet på grunn av sin utopiske karakter (Outwhaite, 1998a, s. 2), og den avviste muligheten fornekter den konfliktfylte tilstanden samfunnet har.  Her tar Honneth i bruk fenomenologiske analyser av de to sentrale begrepene i teorien: Krenkelse og anerkjennelse som er en slags tese og antitese. Anerkjennelsen som antitese, det vil si kuren til tesen, som i sin tur er patologien. Syntesen er da ikke mulig.

Anerkjennelseskampens typologiske fenomenologi stiller da tre krav, tre typer anerkjennelse. Det første er kravet om kjærlighet som gjennom en empatisk relasjon utvikler seg fra forholdet et menneske har med sin “mor” fra fødselen av, altså individets symbiose med andre som oppbygger av selvets selvtillit. Krav nummer to omfavner rettigheter basert på en oppbygd selvtillit gjennom anerkjennelse av at «alle er like», dvs. har lik rettsstatus både sivilt, sosialt og politisk. Dette til sammen gir muligheten for å kunne ha selvrespekt, og danner det som kalles «moralitet». Det, som ifølge Kant, kan beskrives som det rettslige, det universelle. Den siste anerkjennelsensformen tar seg av solidaritet der vi ser oss selv og våre evner. Samfunnet ser og verdsetter også disse evnene  som igjen danner en kollektiv deling av verdier. Denne gjensidige anerkjennelsen har selvaktelse som resultat. Dette begrunner det etiske, Kant’s Sittlichkeit (Honneth, 1995, ff. 5, 91; Blunden, 2003).

Krenkelsens fenomenologiske typer defineres og lenkes tilbake til anerkjennelsens fenomenologiske typologi i forhold til i hvilken grad de skader eller til og med ødelegger selvrelasjonene som et menneske tilegner seg intersubjektivt (Honneth, s. 93-94). Det finnes da, tilsvarende tre typer krenkelser. Først kommer krenkelse i form av noe kroppslig: Overgrep. Dette skaper mistillit på omgivelsene fordi den kroppslige identiteten er blitt krenket og gir en fysisk vond følelse. Ekskludering er den andre formen som er av benektende slag. Denne maktbaserte krenkelsen går på fravær av berettigelse, det å miste sin rettstatus, og skaper en identitetskrenkelse som umuliggjør selvrealiseringen av individet og samtidig avdekker makt som en patologi i samfunnet. Det siste nivå av krenkelse  kan betegnes som misaktelse. Denne åpner for muligheten for at et individ relaterer seg positivt til samfunnet forfaller.  Denne formen grunner i en overseelse av evnene til et individ, en nedverdigelse og fornekting av individets unikhet. Etter å avdekke at det finnes krenkelse i sine mangfoldige former foreslår Honneth anerkjennelseskampen som løsning, som en kur til  dette patologi som er så utbredt i samfunnet. (Honneth 1995, ff. 128-44)

Begge begrepene: krenkelse og anerkjennelse, er begrunnet fenomenologisk. Men opererer Hegel og Honneth med det samme anerkjennelse begrepet? Er det ikke slik at Hegel i mye større grad er opptatt av metafysiske og i mindre grad av empiriske begrunnelser for dette begrepet? Og hva menes egentlig med at samfunnet er konfliktfylt, er konflikt å forstås som en kamp mellom alle mot alle i samfunnet?

Honneth bruker Jessica Benjamins arbeid, som i sin gang baserer seg på barne-psykoanalytiker Donald Winnicott, som empirisk belegg for den anerkjennelsen han kaller kjærlighet. Benjamins bidrag viser til at de normative relasjonene mellom et menneskebarn og sin «mor» er pre-diskursive, men ikke pre-kommunikative og at denne nødvendigheten for anerkjennelse fra den innfødte for å i det hele tatt kunne overleve, gir en moralsk motivasjon (Honneth, 1995, ff. 98-106). Det er Georg Herbert Meads tilnærming som tildels brukes ovenfor. Da han tar ord for en materialistisk og post-metafysisk reformulering av Hegels anerkjennelseskamp og dens konfliktmodell basert utfra empirien, med sosial psykologi som vitenskapelig belegg. Han bruker en funksjonalistisk analyse som ser på forholdet mellom jeg-et og selv-et, samt en forståelse, en anerkjennelse av andre som en «generalisert annen» i en intersubjetktiv prosess av kommunikasjon, som omfavner det språklige, men går hinsides det og tar for seg den gestikulære, pre-diskursive, kommunikasjonen i den sammenhengen. Det er gjennom Mead at Honneth finner nøkkelen til omformulering av Hegels idé om anerkjennelseskampen og konfliktmodellen, som åpner for at den sosiale kampen kan bli en strukturell kraft i den moralske utviklingen av samfunnet. Slik har denne sosiale teorien som utgangspunkt det som både Hegel og Mead er enige om og Honneth viderefører. Samtidig bemerkes at den tradisjonen, strukket fra Machiavelli gjennom Hobbes og Nietzsche, som behandler konflikt som en kamp mellom alle mot alle er en misforståelse (Honneth, 1995, ff. 93-2).  Misforståelsen består at de overser den sosiale kraften en konflikt har. Riktig forståelse av hva kampen går ut på er noe Honneth mener Hegel og Mead tilsammen har gjort og det tar han til ordet for i hans prosjekt om å danne en teoretisk rammeverk for forståelsen av moralen innenfor denne (Honneth, 1995, ff. 71-95).

Moralsk grammatikk

Og det er her Honneths moralske grammatikk som prosess kommer inn: Å gjøre det negative over til noe positivt med anerkjennelse som imperativ. Denne prosessen synliggjør anerkjennelseskampen og fullfører den negative dialektikken i det at krenkelse, som da er blitt positiv,  nøytraliseres av det som det er mangel på, nemlig anerkjennelsen: Den normative begrunnelsen gis i det at fravær av å anerkjenne eller å bli anerkjent, er krenkelse. Behovet for å bli sett og det moralske plikten til å se andre, synliggjøre hverandre.

Resultatet av denne negative dialektiske prosessen mener Honneth blir en selvrealisering av individet, som igjen hjelper den andre, ved å se seg selv i andre, i å se seg selv og bli sett. Dette gir grunnlag for et samfunn hvor krenkelse er ansett som en patologi og hvor samfunnets borgere og institusjoner vurderer sine maktrelasjonen i en konstant prosess, som er en løsningskur mot et krenkelsesløs samfunn, med et åpent verdisystem. (Honneth, s 171-179)

Og for de som elsker “original litteratur”:

  • Honneth, A. 1995, Struggle for Recognition. The Moral Grammar of Social Conflicts, Polity Press, Cambridge.

  • Outhwaite, W. 1998a, “Adorno, Theodor Wiesengrund”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London.
    ——. 1998b, “Frankfurt School”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London.

Así que la evolución se resume a la supervivencia del más apto (survival of the fittest)? Cuento! Por favor…

La idea de que la competencia es lo que lleva a la evolución adelante es tan necia como sorda, nace en y tiene el color de su tiempo. La observación empírica nos ha mostrado que el incentivo más grande en el proceso evolutivo es la necesidad de sobrevivir a través de la reproducción.

Y todos sabemos muy bien que reproducción y supervivencia implican colaboración: Un proceso de cooperación dentro de la especia misma, además de mantener un equilibrio dentro del ecosistema que circunda a los individuos de cada especie y les permite sobrevivir manteniendo todas las populaciones de seres sintientes de una manera sustentable, viable. El éxito de la evolución radica en la ayuda y el apoyo mutuos, no solo en nuestra capacidad de competir y luchar mutuamente. No hay vueltas que darle. O creen que la especie humana hubiera sobrevivido hasta hoy si lo que mejor sabemos hacer es competir?

Lo que mejor sabemos hacer es cooperar. Solidarizar. Actuar en redes de pares. Un diálogo implica a dos. Y así vamos, en todo, de dos en dos. Esto es una descripción empírica. De oído a boca. Mandar obedeciendo!

Entonces cuando te digan que compitas, propone mejor cooperar: Veamos todos el árbol genialógico del ser humano como especie. De medio-mon@s a mon@s. Y de pronto en una de sus ramas extensas te encuentras con tu propia cara, en el espejo del tiempo que nunca para. Del cambio eterno. Del mañana, en un año.

Déjate ser la/el simi@ que eres. Y punto. Verás que de pronto no es tan difícil entenderse a si mism@.

El apoyo mutuo no es cuestión voluntaria. Es una herramienta y un hecho, un factor concreto de la evolución. Hagamos entonces tod@s nosotr@s buen uso de ella!

La supervivencia del más aptoLa supere

Depression.

October 5, 2009

Human depressive behavior can have lots of meanings. Some people are more consciously in touch with this behavior than others. We all have experienced it at some point and at some level. Like everything depression is basically subjective and is experienced differently by all individuals.

I am by no means a psychologist and have no faith in psychology, for personal reasons which I have not taken care to define or I am not willing to discuss (no, I have never been threated by a psychologist). My position can be summarized in the fact that psychology boils down to what I see it as a pseudo-science. But this post is not about that. If you disagree feel free to use the comments and enlighten me. I am open for new, empirically proven, consistent and non-circular knowledge.

Depression is some serious stuff. Depressed people seem not to have no sense of happiness. No sun, no choice of action, no will. I am not generalizing, I am exaggerating to make a point.

Personally I feel that I never feel depressed. The lack of light in the middle of the winter affects me, of course. I need more solar energy than is available and thus I might sleep longer or do less than in the summer. I still feel good when I am awake. I still can act and exercise my will and be a productive being.

So I really do not understand depression in the sense of being inactive and all negative. What I can admit is that I can be negative or as others describe it: More critical then necessary be. Even over time.

The lasts months of my life I have been an extremely positive person. I am just alive. I live. Period.

But I can’t look away when more than one out of ten persons where I live have a depression related problem. Even worse is the fact that four out of then people that have such problem are  my age.

This, I guess, could be related to the economic “depression” we are going through, although the most scary consecuences of which have not even reached the Norwegian economy. At least not enough to make the press raise the eyebrows beyond some statistics that really do not worry the biggest part of the population as less and less people actually are afraid of loosing their job.

So, why is people so immensely depressed around me? Why is people not satisfied in the richest country in the world and the most fair society that there is?

Because material things are never enough. BUt we still have to be productive, we still need to create growth for the nation and we still have to have a better lifestyle.

In a country where people is highly educated and have a more then average connection with nature it seems unlikely not to understand that we actually are using more resources that there are available and that our footprint is way too big for our own.

We do not have enough resources to live the way we live. To produce and consume the way we do, to create unlimited growth in a world bounded by concrete, empirically proven limited resources.

Do you really think that humans can just go about acting as if nothing happens when this is so obvious?

I don’t. So what is your natural reaction when you have been told to do as everyone else and build something dogmatically within a community without asking any questions: Depression.

But please. We all know that is not true. We can always overcome the boundaries that we intuitively feel are wrong. We can act!

We are told that in the big picture your choices do not matter. That whatever you do won’t have repercussion in the world. That’s a lie!

Do you ever do anything else than change the world? Do you ever do anything twice? Don’t you impact your enviornment by every single choice you take?

Choices equal consequences.

You did never have any other choice than exercise your will and use your power with awareness of doing it. And you never will have one.

Don’t let that fact give you bad conscience. Let it be an opportunity to do whatever you feel is right. Your hearth will never be wrong if you follow it and act by it.