This is a mirror of the original post in my other blog. I will keep this one for archival purposes:

Make me believe!

Background

The Internet has been nominated for this years Nobel Peace Prize.

Conclusion

Given that the Internet has allowed a powerful global conversation to start and thus implies non-violence as well as being a platform for global voluntary cooperation, it should be given the Nobel Peace Prize. Although the prize itself is meaningless, it does have an undeniable symbolic value.

Now the analysis.

The Nobel Prize to Barack and “Scandinavian” as adjective:

One of the main reasons for Obama getting the Nobel Peace Prize was his stand and preliminary work against the dispersion of nuclear weapons. Well let’s not forget that we, the world, are still facing many dangers that are not being fought against by any politician. Instead politicians ally themselves with them to set the discourse of the day, and this is true for most societies worldwide. So it’s fair to call these dangers for what they are: Press, Radio and Television = Weapons of mass destruction!

Weapon of Mass Brain Destruction

Do you miss your brain?

Well, as much as I was disappointed with the stupidity of the Nobel committee here in Oslo last year, I don’t blame them. I guess Thorbjørn Jagland, chair of the committee, wanted to shake hands with Barack and play the cool kid in front of the world. To me that is not surprising coming from him. In my eyes he is a poster child of the manic Scandinavian obsession with and speciality for organizing peace and freedom. He also represents the historical, and current, Scandinavian pushing for the creation (notice where the first 2 UN Secretary General are from) of a One World government. And as any politician or person of power, he likes to show off. Period.

In second though, the peace organizing behavior might actually be driven by guilt or might just be categorized as schizophrenic as the track record of Scandinavian countries (read Norway and Sweden specifically) is not as peaceful or uneventful as you might think. But please, don’t get me wrong. I love Norway and the other Scandinavian countries and their people, I just want us to acknowledge collectively that we are acting sanctimoniously. If we are to change things we have to recognize mere facts first!

The point:

So before you get me going with my rant and I bore you to death: The Internet has allowed individuals from al parts of the globe to communicate  and in the process it has changed the way we think of ourselves,  people around us, country borders and the world itself. I guess we can link this to the idea of the Internet being a global conversation driven by argumentation, and this does not only apply to markets, but also has political and social implications. Thus, Discourse ethics can seem to be a valid tool to search for interpersonal relations and moral implications in this global polilogue of ours.

Not surprisingy, as I have taken my stand, I will take a libertarian approach and analize if this global conversation actually has brought us some amount of peace or, at least, less violence. Anyway far less damage than Nobel’s invention.

From Wikipedia’s article about Discourse Ethics:

Drawing on the work of Habermas and Apel, Hoppe, a former student of Habermas’s, asserts that argumentation, or discourse, is by its nature a conflict-free way of interacting and requires individual control of resources; thus, he argues, certain norms are presupposed as true by anyone engaging in genuine discourse. These norms include the libertarian principle of non-aggression, which itself implies libertarian rights. Therefore, no one can argumentatively deny libertarian rights without self-contradiction.

Now let’s see Gary B. Madison’s analysis on the subject:

the various values defended by liberalism are not arbitrary, a matter of mere personal preference, nor do they derive from some natural law. . . . Rather, they are nothing less and nothing more than what could be called the operative presuppositions or intrinsic features and demands of communicative rationality itself. In other words, they are values that are implicitly recognized and affirmed by everyone by the very fact of their engaging in communicative reason. This amounts to saying that no one can rationally deny them without at the same time denying reason, without self-contradiction, without in fact abandoning all attempts to persuade the other and to reach agreement.”

These implicitly recognized values include a renunciation of the legitimacy of violence. Thus,

it is absolutely impossible for anyone who claims to be rational, which is to say human, outrightly to defend violence …. [As Paul Ricoeur writes:]’. . . violence is the opposite of discourse. . . . Violence is always the interruption of discourse: discourse is always the interruption of violence.’ That violence is the opposite of discourse means that it can never justify itself—and is therefore not justifiable—for only through discourse can anything be justified. As the theory of rational argumentation and discussion, liberalism amounts, therefore, to a rejection of power politics.”

Thus, Madison, like Hoppe, argues that the fact-value gap can be bridged by an appeal to the nature of discourse.

While Hoppe attempts to show that the non-aggression principle (i.e., self-ownership plus the right to homestead) itself is directly implied by any discourse or argumentation, Madison’s arguments are a bit different. For instance, he argues that, because discourse has priority over violence, this validates the Kantian claim that people ought to be treated as ends rather than means, which is the principle of human dignity. The principle of freedom from coercion then follows from the principle of human dignity.

Out of this we can derive, among others, that the internet is just the platform for this global argumentation, and it’s infrastructure hosts the reflection of this argumentation as text. But the conversation itself is driven by its users. All of them.

So, give the Nobel Peace Prize to all of us, to humanity that always finds ways to do what we have evolved ourselves to be best at: cooperate!

Go back to the top for the conclusion.

I know this whole analysis is quite naive, but I had to get it out of the system.

Thanks for reading!

Advertisements

Så forsetter vi med Habermas…

Habermas diskursteori – deliberativt demokrati

Habermas teori tar utgangspunkt i at alle mennesker som kan kommunisere med andre mennesker språklig er medlemmer av et universelt felleskap, og streber etter dette felleskapets utvidelse, motivert av det frie konsensus og åpenheten av selve kommunikasjon. Et slikt konsensus har utgangspunkt i hverdagslig språklig praksis og er hverken tvunget på oss eller en tilfeldighet, det er faktisk det vi prater oss inn på. Vi er da rasjonelle mennesker utfra vår interaksjon med andre mennesker og dermed kan rasjonalitet kun oppstå i det intersubjektive (Davey, 1998, s 75-78). Slike kommunikative handlinger har en “thelos”, en gjensidig forståelse.

Dermed kan vi se på at det finnes tre diskursive former å være i det intersubjektive på: Det pragmatiske, det etiske (Kants Sittlichkeitt) og det moralske (Moralitet). Disse begrunnes på forskjellige måter: Det pragmatiske er av en språklig karakter. Det etiske er en diskurs om det gode, det etisk eksistensielle og “det gode liv”. Det moralske er en diskurs om det rette, det riktige, kanskje t.o.m. en plikt av etisk slag med universaliserende kraft.

Universaliseringsprinsippet

Så Habermas gjengir Kants kategoriske imperative på diskursiv vis for å fjerne det fra dets erkjennelsesteoretiske forankrete utgangspunkt:

(U) A norm is valid when the foreseeable consequences and side effects of its general observance for the interests  and value-orientations of each individual could be jointly accepted by all concerned without coercion. [sic]

Og det er her reformulering at Kants prinsipp om universalisering og transcendes får en annen betonning som kan da brukes i et filosofisk landskap som er preget av den lingvistiske vendingen (Mason, 1998, ff. 201-5). Altså at en norm kan virkeliggjøres på en universell plan og samtidig kan alle språklige handlinger potensiell sett få til en transcendens i meningen forbi dets utgangspunkt ved å inngå i et intersubjektiv språkelig felleskap som har denne muligheten som innebygget egenskap. Subjektet relasjonerer seg med objektet gjennom det intersubjektive, altså gjennom språket og dette innebærer sosial samvær. Sannhet om et objekt kan ikke snakkes om annet en i et metafysisik forstand og er da utenfor hva normene for et diskurs kan, som et postmetafysisk politisk teori, tillate (Habermas, 1998, ff. 3-46; Davey, 1998, s. 79).

Kraften i det bedre argument

Sannhetsanalysen i denne teorien danner grunnlaget for en kognitivistisk begrunnelse for diskursetikken. Riktignok går ikke analysen på en ontologisk tilnærming om hva som er sant eller ikke, noe Habermas mener er et verdiladet begrep som går hinsides det som det diskursive tar seg av, og i sin posisjon som svak kognitivist ikke kan godkjenne, men heller sier noe om det sannhetsanaloge i diskursen, og åpner i stedet for en gyldighetsanalyse. Dette er viktig for å forstå dynamikken i selvet diskursen, og hvordan selv diskursens indre regler kan forandres: argumentativt; i en intersubjektiv diskurs, der samfunnet er dannet utfra dialogen mellom to mennesker, som igjen fører til et nettverk av kommunikative handlinger hvor også flere mennesker kommer med innslag, og til slutt samfunnets institusjoner som drives av denne allmenndannete samfunnsdiskursen.  I tillegg til å gi teorien en universalistisk karakter, åpner dette for en forklaring av retningen diskursen tar i samfunnet og hvordan denne retningen, oppfattet som en sammensmelting av forskjellige fortåelses horisonter, blir påvirket: Kraften i det bedre argumentet (Habermas, 1998, s. 259).

Så om vi dermed ser på diskurset om det moralske, kan vi prate om den som universell og gjeldende for alle i et språklig felleskap. Samtidig er den blitt dannet gjennom en intersubjektiv prosess fordi dette berører, og dermed inkluderer, alle parter i et språklig samfunn. Denne rasjonelle konsensus innebærer en horisontsammensmelting som har en epistemisk status i form av en felles begrunnelse. Dette understreker muligheten for frihet i samfunnet som en egenskap ved selve kommunikasjonen mellom individer i samfunnet (Habermas, 1998, s. 35). Det er denne egenskapen som driver hele prosjektet til Habermas. Et utviklingspotensial som er tilgjengelig for menneske ene og alene i kraft av dets språkevne, men som vi bare ved å bruke språket stadig strebber etter og nærmer oss: Et deliberativt demokrati som baserer på (U).

Men møter ikke Habermas teori stadig på inkluderingsproblemet: Hva med de som, av en eller en annen grunn, ikke kan delta i diskurset?

Løsningen ligger jo i selvet problemstillingen: politikk er samfunnslimet og dermed  er det noe som finner sted overalt der språklig kommunikasjon finner setd. At spørsmålet tas opp på et deliberativt, et politisk-diskursivt, nivå påviser heller enn avviser Habermas poeng om kraften i det bedre argumentet: Det er en del av den innebygde dynamikken i språket at det beste argumentet vil vinne frem i en diskurs. Det er kun slik det kan ha seg at institusjoner finnes i dag og deres legitimitet har blitt oppnådd diskursivt, men det er ikke gitt for alltid. Spørsmålet om institusjonens legitimitet kan alltid tas opp, men det er kun i kraft av hvorvidt argumentet(-ne) er sannhetsanalog(e) at den vil komme til overflaten i diskursen og til slutt forandre dens retning merkbart, eller forbli som kun et bidrag i diskurset som ikke klarer å begrunne seg selv intersubjektivt. Individets identitetsdannelse, pa samme måte som institusjonenes gyldighetslegitimering finner sted som en sosialiseringsprosess som kun kan oppnås innenfor rammen av intersubjektiv samhandling.

Enighetsoppnåelse er dermed å sees som en prosess betinget av det diskursivet, men samtidig kan den forstås son en horisontsammensmelting, som nevnt før. Slikt at et deliberativ demokrati vil være det eneste logiske veien et samfunn vil ta i dets overgang fra et tradisjonell til et moderne samfunn.

Så regner jeg med at noen vil se på de “harde fakta” bak det jeg skriver i denne omgang:

  • Davey, N. 1998, “Habermas, Jürgen”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London. s. 75-78.
  • Habermas, J. 1998, The Inclusion of the Other. Studies in Political Theory, Polity Press, Cambridge.

  • Mason, R. 1998, “Wittgenstein, Ludvig Josef Johann”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London.

Davey, N. 1998, “Habermas, Jürgen”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London. s. 75-78.

Med dette begynner jeg publisering av tidligere oppgaver, refleksjoner og tanker jeg har enten skrevet eller begynt å skrive. Jeg vil avslutte mange av de.

Første plassen gis til Axel Honneth av to grunner:

  1. Fordi jeg kan.
  2. A.H. har et av de bedre analysene av intersubjektive relasjoner . Altså som gir mest mening, etter min mening…

Må vel bemerke at dette er min tolkning av boken. Det er lov å lese den og danne seg en egen mening.

Anerkjennelseskampen – Et kritisk rammeverk

Honneths teori om anerkjennelskampen  hevder at samfunnet har en konfliktfylt natur og det er dette som gjør at anerkjennelseskampen overhodet er mulig (Honneth 1995, s. 147-8). Det er to sider ved denne teorien: en empirisk orientert filosofisk side som har psykologiske og sosiologiske funn som bakgrunnsteppe. Den andre siden går på en normativ grunnlagt sosiologi som også kan sees som en kritikk av sosiologifaget på grunn av dets mangel av en samfunnsetikk, altså dets mangel på fokus av normative spørsmål i samfunnsanalysen. Denne kritikken kan forøvrig sies å gjelde for andre samfunnsvitenskapelige fag også.

Anerkjennelseskampen som sosialfilosofi er opptatt av å stille samfunndiagnoser som skal avdekke patologier, noe den uten tvil arver fra Hegel (Honneth, 1995, s. 5; s. 67). I tillegg til dette fremmer teorien et krav om å gi en terapi, en slags medisin til disse sykdomstrekkene. For å vise til denne prosessen brukes det en metode fra en annen filosof i Frankfurtsskolen som også er inspirert av Hegel, nemlig Theodor W. Adornos «negative dialektikk». En dialektikk som avviser muligheten for fullstendig forsoning i samfunnet på grunn av sin utopiske karakter (Outwhaite, 1998a, s. 2), og den avviste muligheten fornekter den konfliktfylte tilstanden samfunnet har.  Her tar Honneth i bruk fenomenologiske analyser av de to sentrale begrepene i teorien: Krenkelse og anerkjennelse som er en slags tese og antitese. Anerkjennelsen som antitese, det vil si kuren til tesen, som i sin tur er patologien. Syntesen er da ikke mulig.

Anerkjennelseskampens typologiske fenomenologi stiller da tre krav, tre typer anerkjennelse. Det første er kravet om kjærlighet som gjennom en empatisk relasjon utvikler seg fra forholdet et menneske har med sin “mor” fra fødselen av, altså individets symbiose med andre som oppbygger av selvets selvtillit. Krav nummer to omfavner rettigheter basert på en oppbygd selvtillit gjennom anerkjennelse av at «alle er like», dvs. har lik rettsstatus både sivilt, sosialt og politisk. Dette til sammen gir muligheten for å kunne ha selvrespekt, og danner det som kalles «moralitet». Det, som ifølge Kant, kan beskrives som det rettslige, det universelle. Den siste anerkjennelsensformen tar seg av solidaritet der vi ser oss selv og våre evner. Samfunnet ser og verdsetter også disse evnene  som igjen danner en kollektiv deling av verdier. Denne gjensidige anerkjennelsen har selvaktelse som resultat. Dette begrunner det etiske, Kant’s Sittlichkeit (Honneth, 1995, ff. 5, 91; Blunden, 2003).

Krenkelsens fenomenologiske typer defineres og lenkes tilbake til anerkjennelsens fenomenologiske typologi i forhold til i hvilken grad de skader eller til og med ødelegger selvrelasjonene som et menneske tilegner seg intersubjektivt (Honneth, s. 93-94). Det finnes da, tilsvarende tre typer krenkelser. Først kommer krenkelse i form av noe kroppslig: Overgrep. Dette skaper mistillit på omgivelsene fordi den kroppslige identiteten er blitt krenket og gir en fysisk vond følelse. Ekskludering er den andre formen som er av benektende slag. Denne maktbaserte krenkelsen går på fravær av berettigelse, det å miste sin rettstatus, og skaper en identitetskrenkelse som umuliggjør selvrealiseringen av individet og samtidig avdekker makt som en patologi i samfunnet. Det siste nivå av krenkelse  kan betegnes som misaktelse. Denne åpner for muligheten for at et individ relaterer seg positivt til samfunnet forfaller.  Denne formen grunner i en overseelse av evnene til et individ, en nedverdigelse og fornekting av individets unikhet. Etter å avdekke at det finnes krenkelse i sine mangfoldige former foreslår Honneth anerkjennelseskampen som løsning, som en kur til  dette patologi som er så utbredt i samfunnet. (Honneth 1995, ff. 128-44)

Begge begrepene: krenkelse og anerkjennelse, er begrunnet fenomenologisk. Men opererer Hegel og Honneth med det samme anerkjennelse begrepet? Er det ikke slik at Hegel i mye større grad er opptatt av metafysiske og i mindre grad av empiriske begrunnelser for dette begrepet? Og hva menes egentlig med at samfunnet er konfliktfylt, er konflikt å forstås som en kamp mellom alle mot alle i samfunnet?

Honneth bruker Jessica Benjamins arbeid, som i sin gang baserer seg på barne-psykoanalytiker Donald Winnicott, som empirisk belegg for den anerkjennelsen han kaller kjærlighet. Benjamins bidrag viser til at de normative relasjonene mellom et menneskebarn og sin «mor» er pre-diskursive, men ikke pre-kommunikative og at denne nødvendigheten for anerkjennelse fra den innfødte for å i det hele tatt kunne overleve, gir en moralsk motivasjon (Honneth, 1995, ff. 98-106). Det er Georg Herbert Meads tilnærming som tildels brukes ovenfor. Da han tar ord for en materialistisk og post-metafysisk reformulering av Hegels anerkjennelseskamp og dens konfliktmodell basert utfra empirien, med sosial psykologi som vitenskapelig belegg. Han bruker en funksjonalistisk analyse som ser på forholdet mellom jeg-et og selv-et, samt en forståelse, en anerkjennelse av andre som en «generalisert annen» i en intersubjetktiv prosess av kommunikasjon, som omfavner det språklige, men går hinsides det og tar for seg den gestikulære, pre-diskursive, kommunikasjonen i den sammenhengen. Det er gjennom Mead at Honneth finner nøkkelen til omformulering av Hegels idé om anerkjennelseskampen og konfliktmodellen, som åpner for at den sosiale kampen kan bli en strukturell kraft i den moralske utviklingen av samfunnet. Slik har denne sosiale teorien som utgangspunkt det som både Hegel og Mead er enige om og Honneth viderefører. Samtidig bemerkes at den tradisjonen, strukket fra Machiavelli gjennom Hobbes og Nietzsche, som behandler konflikt som en kamp mellom alle mot alle er en misforståelse (Honneth, 1995, ff. 93-2).  Misforståelsen består at de overser den sosiale kraften en konflikt har. Riktig forståelse av hva kampen går ut på er noe Honneth mener Hegel og Mead tilsammen har gjort og det tar han til ordet for i hans prosjekt om å danne en teoretisk rammeverk for forståelsen av moralen innenfor denne (Honneth, 1995, ff. 71-95).

Moralsk grammatikk

Og det er her Honneths moralske grammatikk som prosess kommer inn: Å gjøre det negative over til noe positivt med anerkjennelse som imperativ. Denne prosessen synliggjør anerkjennelseskampen og fullfører den negative dialektikken i det at krenkelse, som da er blitt positiv,  nøytraliseres av det som det er mangel på, nemlig anerkjennelsen: Den normative begrunnelsen gis i det at fravær av å anerkjenne eller å bli anerkjent, er krenkelse. Behovet for å bli sett og det moralske plikten til å se andre, synliggjøre hverandre.

Resultatet av denne negative dialektiske prosessen mener Honneth blir en selvrealisering av individet, som igjen hjelper den andre, ved å se seg selv i andre, i å se seg selv og bli sett. Dette gir grunnlag for et samfunn hvor krenkelse er ansett som en patologi og hvor samfunnets borgere og institusjoner vurderer sine maktrelasjonen i en konstant prosess, som er en løsningskur mot et krenkelsesløs samfunn, med et åpent verdisystem. (Honneth, s 171-179)

Og for de som elsker “original litteratur”:

  • Honneth, A. 1995, Struggle for Recognition. The Moral Grammar of Social Conflicts, Polity Press, Cambridge.

  • Outhwaite, W. 1998a, “Adorno, Theodor Wiesengrund”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London.
    ——. 1998b, “Frankfurt School”, i Collinson, D., B. Stuart og R. Wilkinson (red.) 1998, One Hundred Twentieth-Century Philosophers, Routledge, London.